-Endelig fant jeg et sted jeg kunne være meg selv

For Robin Brest (23) tok det mange år å finne et sted han virkelig hørte hjemme. I Follo Rullestolhåndball fant han ikke bare en sport – han fant en gjeng som forsto ham, som heiet på ham, og som fikk ham til å føle seg som en del av noe større.

Hver tirsdag og lørdag reiser han fra hjemstedet Sarpsborg til Langhus for å trene. To timer i reisevei for å trene høres kanskje mye ut for noen – men for Robin er det ukas høydepunkt.

For i Langhushallen venter Follo Rullestolhåndball – laget som har blitt som en familie.

– Før jeg begynte å spille, sleit jeg veldig med å finne folk å være sammen med. Jeg fant liksom ingen som skjønte meg. Men da jeg ble kjent med laget her, tenkte jeg bare: «Yes! Endelig fant jeg et sted jeg kunne være meg selv, sier Robin. 

I år feirer Follo Rullestolhåndball 10-årsjubileum. Robin har vært med helt siden starten. Den gangen var han usikker og hadde aldri spilt håndball før.

– Jeg var skikkelig nervøs på de første treningene. Alt var nytt – både sporten, stedet og menneskene. Men det var også veldig gøy. Etter første trening var jeg helt solgt, forteller han.

En sport for alle

Follo Rullestolhåndball består i dag av rundt 20 spillere – kvinner og menn i alle aldre. Rullestolhåndball er et breddetilbud hvor alle kan delta, uavhengig av kjønn, alder og funksjonsnivå.

Rullestolhåndball har hatt sterk vekst de siste årene og det er nå åtte aktive lag i Norge og interessen er stor. 

– Det fine med rullestolhåndball er at alle kan være med, uansett bakgrunn, funksjon eller erfaring. Vi lærer av hverandre, og alle får oppleve mestring, sier Robin.

Pris for godt lagspill

Gjennom årene har Robin ikke bare utviklet seg som spiller, men også som menneske. Under Salto Cup, som arrangeres i Stil Arena på Langhus, fikk han en spesiell opplevelse:

– Jeg fikk pris for å være en god lagspiller – og det var lagkameratene mine som nominerte meg. Det betydde utrolig mye. Jeg trodde aldri jeg skulle vinne noe sånt, sier han og smiler beskjedent.

På spørsmål om hvordan han prøver å være en god lagspiller, svarer han raskt:

– Jeg prøver å være snill og god, og å ta godt imot nye spillere. Det er viktig at alle føler seg velkommen.

– Jeg vil spille så lenge jeg kan

Når Robin ser fremover, er det ingen tvil om hva som driver ham.

– Jeg vil spille for evig. Eller i hvert fall så lenge som mulig. Vi har spillere her som er over 70 år, så jeg håper jeg holder på like lenge. Dette laget har gitt meg så mye. Ikke bare en hobby, men venner, trygghet og et sted jeg hører hjemme.

Han smiler, og sier lavt:

– Her kan jeg være meg selv.